Søndagssysler

Ettersom man blir eldre legger man til seg noen rare vaner. Jeg skal ikke gå i detaljer om de fleste, men det er ikke til å komme unna at man etter hvert sirkulerer mer og mer i kretser som eksisterer hinsides moderne teknologi og prioriteringer. Jeg kjenner folk som sover i lavvo, som setter sin egen vin, som lager sin egen såpe og koker kaffe på bål. Kanskje er det et blandet resultat av finanskrise og pussig miljøfokus (mer om dette i morgen), men man trenger ikke analysere det hele i hjel. Man holder på å bli gammel og rar, det er ikke verre enn det. Mitt eget innfall med toner fra sen juratid? Jeg har begynt å gå på biblioteket.

Der har jeg ikke vært siden jeg var 12 (muligens en gang da jeg var 15. Og hadde med saks. Og klippet ut bilder fra en bok. Unnskyld.), da jeg begynte å bruke alle pengene mine på å kjøpe bøker, hvilket resulterte i at jeg nå har innbundne trykksaker nok til å åpne en Deichman-filial hvor som helst i hovedstaden.

Det kan synes perverst å bruke fritiden på biblioteket når man er bokhandler og således puster bøker 37,5 timer i uken. Fair point well made. Men i bokhandelen finner en ikke gamle skatter. Bøker har kortere levetid enn ildfluer (selv om det ikke virker slik, den tid jeg fremdeles driver og plasserer venstrehåndsarbeidstrilogien fra Anne B. Ragde på topp 10-veggen, PÅ FEMTE ÅRET!!!). Og kundene vet hva de vil ha, i motsetning til hva forfatterforeningen tror. De vil ha tjukke bøker med sterk dramatisk kurve, dårlig språk og litt emosjonell berg- og dalbane på slutten. Det vil ikke jeg. Nu har jeg fått sansen for lyrikk til avveksling, og da er det mangt å velge i på min lokale filial (for jeg er såpass grådig, må innrømmes, at jeg nøder å betale flere hundre kroner for ca til sammen 450 ord i heftet innbinding).

Det som er fascinerende med biblioteker er at de også fungerer som en anstalt for folk som er i gråsonen mellom tilregnelig og akuttpsykiatrisk diagnose. En gang hadde jeg glemt å skru av lyden på telefonen, hvorpå en av disse pasientene hevet en gedigen trykksak mot hodet mitt, klar for å deise i vei. Heldigvis var besinnelsen så nogenlunde inntakt som den kunne bli, så han bråsnudde, løp inn på et arbeidsrom og begynte å slå boken mot sitt eget hode istedet. Det er bl.a. også normalt å kvitte seg med en hel ukes opparbeidet psoreasis på et av etablissementets møbler. Jeg regner med at de som blir nødt til å plukke det opp også slår seg i hodet med nærmeste bok mens de lurer på hvorfor de brukte tre år til å utdanne seg til denne tilværelsen. Det jeg derimot MÅ ha svar på er dette: hvis noen KJØPER en bok i handelen kan man unnskylde utilbørlig kundeoppførsel med: Jaja, det brakte i alle fall 400 kroner i kassen. Hva gjør man på biblioteket når folk krever og maser og kjefter over en gratis tjeneste? Hvordan holder dere ut?!?! Spørsmålet rettes forsåvidt også til sykepleiere og lærere...