Twin Peaks

På tvers av enhver norsk norm har jeg tilbragt søndagen innendørs foran fjernsynet. Ikke har jeg vandret rundt i det helvetes kaoset som er hovedstadstrafikken i snø. Ikke har jeg ski, og ikke rykker det i vinterskoen. Jeg har sett Twin Peaks.

Kanskje var jeg for liten den gang serien var det virkelige fredagsgullet på NRK, det kan ikke være noen annen plausibel grunn til at den gikk meg forbi. Den lå meg bare på minnet som en åpningsscene, med en musikk som dro meg mot flimrekassen. For ikke å snakke om senere bekjentskapers hyling hver gang det ble snakk om noen ved navn Bob. Nu ser jeg. Nu har Bob skremt livskiten av meg også.

Er det denne selve fjersynshistoriens genistrek som halvdannende nordmenn (med kompetanse som begrenser seg til riktig innstilling av hvitebalanse) har sett seg mål i? Er dette selve grunnlaget for senere makkverk som 1732 Høtten og Rovdyr? Som igjen er grunnen til at mange ikke liker å bevege seg i landskap utenfor Ring 3 av frykt for hva de måtte støte på av innavl og kreativ, men uvettig våpenbruk? Det skulle ikke forundre meg.

I såfall regner jeg med at alle selvutnevnte filmkunstnere med behov for å leke seg i et bakteppe av lånt Lynch-materiale, også kommer til å bli skylt opp på en avsidesliggende strand, innpakket i plast. Ren karma, det er ikke verre enn det.