Skikk og bruk i teateret

I may not laugh a lot, but I know my Shakespeare!

Tyskere. Underlige klesvalg og humor på nivå med en gjennomsnittlig diakon. Brautende og like sjarmerende som en gjeng hvithai. Det til side; de har noe som vi ikke har, nemlig dannelse.

Her til lands er dannelsesprosjektet fullført idet man unnlater å pille seg i nesen ved middagsbordet. Kunnskapen som en gang var forutsetningen for å kalle seg et dannet menneske er det snart ingen av oss som besitter. Så på norske teatre drikker man vin og blir forhåpentligvis underholdet, før man klapper og går hjem.

I Tyskland kan man sitt teater, hvilket fører til at publikum er kresne og jævlige. I Norge gir man stående applaus selv om man har sovet hele 2. akt. I Tyskland buer barn, gamle og syke dersom de ikke har fått valuta for pengene. Høflig? Nei. Artig? Javisst! Og når noe virkelig svarer til forventningene jaller det bravo-rop gjennom salene.

Heldigvis har vi Wenche Foss. Vår alles diva gikk i protest til store presseoppslag under en Ibsen-oppsetning for noen år siden, og nå er hun frempå igjen. I motsatt ærend denne gang. Da hun nylig bivånet Evig Ung på Det Norske Teateret (en forestilling som blant annet omhandler eldres situasjon på institusjoner) reiste hun seg spontant og utbrøt at det ikke var rart at hun ikke vil på gamlehjem! Fabelaktig! Entusiasme og begeistring! Mer av det! Og det motsatte. Og mindre av den gyldne middelvei.

Det minner meg forsåvidt også på historien om Leonard Bernstein, som under en fremføring av West Side Story også reiste seg i salen og ropte: I love this music. Hvem som komponerte West Side Story? Leonard Bernstein. Og det var kanskje å dra konseptet litt vel langt...