VG skriver i dag om oppkoket Norgespatriotene, et degenerert "parti" som ønsker seg inn på tinget med én kampsak; å stoppe innvandringen.
Det er selvsagt en million ting man kan stille spørsmål ved, kritisere eller rævkjøre med sarkasmer etter å ha lest artikkelen, men det jeg først og fremst sitter igjen med er følgende undren:
Hvis denne nissen av en mann plutselig befinner seg på tinget og skal sitte der i 4 år - hva skal han gjøre med all dautiden? Innvandringsspørsmålet kommer helt sikkert ofte opp, men i mellomtiden kan det hende man kommer inn på både samferdsel og innkjøpsordninger. Velger han da, i den himmelropende kunnskapsløshet som han jo allerede har lagt for dagen, å svare: Æææææhhh...?
Eller er han retoriker god nok til å få fokuset over på negerfri vei og negerfri litteratur? I have doubts.
The stupid fecker...
mandag 30. mars 2009
lørdag 21. mars 2009
Jeg mangler ord
Kjære patetiske mann i VG: det er avgjort ved dom at du er skyldig i dobbeltdrap. Så vidt jeg kan se har du hverken drept reality-stjerner eller dansebandmusikere og kan dermed ikke benådes på noe sett og vis.
Gjennom mine skattepenger finansierer jeg ditt opphold og din mat, og nå ser du altså fram til at noen bringer deg porr på cella... hva annet skal man gjøre enn å sitere Eddy Monsoon? Why oh why the buggery bollocks do we pay taxes?
Gjennom mine skattepenger finansierer jeg ditt opphold og din mat, og nå ser du altså fram til at noen bringer deg porr på cella... hva annet skal man gjøre enn å sitere Eddy Monsoon? Why oh why the buggery bollocks do we pay taxes?
onsdag 18. mars 2009
Kjære småbarnsmødre
Kan vi være enige om at følgende regler gjelder på kafè, til det beste for alles helbred?
1) Bæsj er bæsj uansett hvor søt ungen din er. Bleier og latte skal aldri, jeg gjentar: ALDRI, befinne seg i umiddelbar nærhet av hverandre. Spesielt ikke min latte og ditt barns brukte bleie. Mangel på stellerom skal ikke ende opp i uvettig bruk av kafèbord/disk/gulv.
2) Barnevogner er ikke sidestilt med tanks på vei inn i Polen på tredvetallet. Er der hinder så er der hinder. Don't push it.
3) Hvis barnets høylytte misnøye fører til umiddelbar evakuering av kafeen hver dag ved lunsjtider er det lov å holde seg hjemme. Spesielt kan det tas til etterretning den dagen etablissementet går konkurs.
Capiche?
1) Bæsj er bæsj uansett hvor søt ungen din er. Bleier og latte skal aldri, jeg gjentar: ALDRI, befinne seg i umiddelbar nærhet av hverandre. Spesielt ikke min latte og ditt barns brukte bleie. Mangel på stellerom skal ikke ende opp i uvettig bruk av kafèbord/disk/gulv.
2) Barnevogner er ikke sidestilt med tanks på vei inn i Polen på tredvetallet. Er der hinder så er der hinder. Don't push it.
3) Hvis barnets høylytte misnøye fører til umiddelbar evakuering av kafeen hver dag ved lunsjtider er det lov å holde seg hjemme. Spesielt kan det tas til etterretning den dagen etablissementet går konkurs.
Capiche?
tirsdag 17. mars 2009
Hell Hotel
Jeg har hverken skam eller mange prinsipper her i livet, og det prinsippet jeg bryter oftest er det å uttale meg om ting jeg ikke har greie på. Diplomatiet er en tornefull sti; det faller meg så meget enklere å sparke hemningsløst i alle retninger.
Det måtte komme, man kan vel knappest blogge i disse dager uten å nevne Paradise Hotel. Jeg har ikke sett en hel episode, da både kvalme, hjerteklapp og depresjon meldte seg iløpet av de fem minuttene jeg bivånet denne gjengen av åndsslappe, patetiske, forsøksvis velfriserte og udannede tomsinger. Det enkleste er å la deres eksistens forbigå i stillhet, men etter en kjapp tur innom VG-nett viste det seg umulig.
Halvapen Rune mener at presset han blir utsatt for er på grensen for hva et menneske kan tåle. Greit, da vet vi hvem vi ikke skal sende til fronten når 3. verdenskrig bryter ut, for å si det sånn. Det er jo nydelig timing å uttale noe sånt til avisen samme dag som nok en østerrisk tulling blir stilt for retten. Men det familien Fritzl har blitt utsatt for er kanskje bare en tur i parken i forhold?
Alle deltagere er evaluert psykisk på forhånd, sier TV3. Formodentlig gjaldt det å score høyt på bitch-testen og nooooget lavere på iq-testen.
Denne typen mennesker, disse stereotypiene, burde holde seg unna TV-ruta og heller bruke tiden sin på det eneste de kan: Rave fulle rundt og rundt på Solli Plass mens de snakker høyt om puling.
Det måtte komme, man kan vel knappest blogge i disse dager uten å nevne Paradise Hotel. Jeg har ikke sett en hel episode, da både kvalme, hjerteklapp og depresjon meldte seg iløpet av de fem minuttene jeg bivånet denne gjengen av åndsslappe, patetiske, forsøksvis velfriserte og udannede tomsinger. Det enkleste er å la deres eksistens forbigå i stillhet, men etter en kjapp tur innom VG-nett viste det seg umulig.
Halvapen Rune mener at presset han blir utsatt for er på grensen for hva et menneske kan tåle. Greit, da vet vi hvem vi ikke skal sende til fronten når 3. verdenskrig bryter ut, for å si det sånn. Det er jo nydelig timing å uttale noe sånt til avisen samme dag som nok en østerrisk tulling blir stilt for retten. Men det familien Fritzl har blitt utsatt for er kanskje bare en tur i parken i forhold?
Alle deltagere er evaluert psykisk på forhånd, sier TV3. Formodentlig gjaldt det å score høyt på bitch-testen og nooooget lavere på iq-testen.
Denne typen mennesker, disse stereotypiene, burde holde seg unna TV-ruta og heller bruke tiden sin på det eneste de kan: Rave fulle rundt og rundt på Solli Plass mens de snakker høyt om puling.
lørdag 14. mars 2009
Og derrr var sesongen i gang...
Nei jeg snakker ikke om sportslige eskapader, men et fenomen som finner sted hvert år mens hestehoven blomstrer og hundebæsjen klistrer seg fast til våre sko. Vi snakker vårens styggeste eventyr; vi snakker loppemarked.
Eller loppis, for den som frekventerer disse med jevne mellomrom og således behersker lingoen. I dag har jeg tatt turen til forstaden Hasle, en blokkbefengt affære som mest minner om nordrussiske byer hvis bruttoprodukt først og fremst består i atomutvinning og trafficking. Byer vi ikke liker å sammenligne oss med, med andre ord. Så optimist må man være dersom man hopper av T-banen på Hasle i håp om å gjøre et kupp.
Kuppene man kunne gjøre på Hasle i dag bestod bl.a. i 30 år gamle slalomski, sykler som ropte om aktiv dødshjelp, møbler uten evne til å utføre de enkle oppgaver som de engang var tiltenkt, samt stentøy rekvirert på diverse sydenferier. Det er klart man ønsker seg et krus med en naken mann og ordlyden "Crete 1989", fylt med så høy harryfaktor at selv charter-Svein ville fått satt sin estetiske sans på prøve. Det er nesten så man takker herren for at gjengen på Hasle avsto fra å inkludere klær i dette selskapet. Det finnes ikke nok møllkuler i verden til å ta unna for konsekvensene.
Rundt disse overskuddsproduktene, selve bevisene på samfunnets forfall, var det så mange mennesker at man kunne undre seg om man hadde gått feil og havnet i prinsesse Dianas begravelse. Midt blant råtne elektriske apparater satte de seg ned og dyttet vaffel på vaffel inn i gapet mens de ellers sirkulerte og sto i veien for de av oss som ikke kunne komme oss ut raskt nok (det begynner liksom å klø over alt på et eller annet tidspunkt). Folk rente ned dørene med gåstoler og krykker og barnevogner (selvfølgelig; småbarnsmødre sirkulerer jo rundt offentlige kaffekanner som fluer rundt ekskrementer), kranglet om dårlig håndarbeid og bilder fra IKEA som selges for en billigere penge på... ja, nettopp, IKEA! Og midt oppi det hele: 100 av våre nye landsmenn som helst skulle ha med seg hele markedet for en femmer.
Selv kjøpte jeg en bunke bøker. Det lukter dritt av alle sammen.
Eller loppis, for den som frekventerer disse med jevne mellomrom og således behersker lingoen. I dag har jeg tatt turen til forstaden Hasle, en blokkbefengt affære som mest minner om nordrussiske byer hvis bruttoprodukt først og fremst består i atomutvinning og trafficking. Byer vi ikke liker å sammenligne oss med, med andre ord. Så optimist må man være dersom man hopper av T-banen på Hasle i håp om å gjøre et kupp.
Kuppene man kunne gjøre på Hasle i dag bestod bl.a. i 30 år gamle slalomski, sykler som ropte om aktiv dødshjelp, møbler uten evne til å utføre de enkle oppgaver som de engang var tiltenkt, samt stentøy rekvirert på diverse sydenferier. Det er klart man ønsker seg et krus med en naken mann og ordlyden "Crete 1989", fylt med så høy harryfaktor at selv charter-Svein ville fått satt sin estetiske sans på prøve. Det er nesten så man takker herren for at gjengen på Hasle avsto fra å inkludere klær i dette selskapet. Det finnes ikke nok møllkuler i verden til å ta unna for konsekvensene.
Rundt disse overskuddsproduktene, selve bevisene på samfunnets forfall, var det så mange mennesker at man kunne undre seg om man hadde gått feil og havnet i prinsesse Dianas begravelse. Midt blant råtne elektriske apparater satte de seg ned og dyttet vaffel på vaffel inn i gapet mens de ellers sirkulerte og sto i veien for de av oss som ikke kunne komme oss ut raskt nok (det begynner liksom å klø over alt på et eller annet tidspunkt). Folk rente ned dørene med gåstoler og krykker og barnevogner (selvfølgelig; småbarnsmødre sirkulerer jo rundt offentlige kaffekanner som fluer rundt ekskrementer), kranglet om dårlig håndarbeid og bilder fra IKEA som selges for en billigere penge på... ja, nettopp, IKEA! Og midt oppi det hele: 100 av våre nye landsmenn som helst skulle ha med seg hele markedet for en femmer.
Selv kjøpte jeg en bunke bøker. Det lukter dritt av alle sammen.
onsdag 4. mars 2009
Vi som elsket Dagbladet
Jeg er for ung til å tilhøre en fortapt generasjon, det er like fullt sant. Jeg har stjålet mitt meningsgrunnlag fra Benneche Osvold og hentet min dannelse fra Gudleiv Forr. Jeg har sparket ditt Simonsen har sparket og fulgt Duckerts anbefalinger slavisk. Nu har jeg vandret til Morgenbladet. For ingen ting er det det engang var.
Under Anne Aasheim har Dagbladet utviklet seg til å bli en underlig forbrukerblekke. Politisk og kulturell opplysning er redusert til sextips og billige helsefakta med en ukes gyldighet. For ikke å glemme den stadige oppdatering på Tone Damli Aaberges gjøren og laden.
Vi sitter igjen med Trude Ringheims desperate forsøk på å bli en krysning mellom Carrie Bradshaw og Rønnaug Jarlsbo. Aldri har noen falt så dypt mellom to stoler. Mens Marte Michelet skriver den samme kronikken om og om igjen, i en avis hvis siste flik av originalitet ligger i en fiktiv karakter ved navn Hagbart Smergel.
Akk, det er vel kanskje en mening med det hele. At man skal slutte å stjele tankegods og heller skape sitt eget.
Under Anne Aasheim har Dagbladet utviklet seg til å bli en underlig forbrukerblekke. Politisk og kulturell opplysning er redusert til sextips og billige helsefakta med en ukes gyldighet. For ikke å glemme den stadige oppdatering på Tone Damli Aaberges gjøren og laden.
Vi sitter igjen med Trude Ringheims desperate forsøk på å bli en krysning mellom Carrie Bradshaw og Rønnaug Jarlsbo. Aldri har noen falt så dypt mellom to stoler. Mens Marte Michelet skriver den samme kronikken om og om igjen, i en avis hvis siste flik av originalitet ligger i en fiktiv karakter ved navn Hagbart Smergel.
Akk, det er vel kanskje en mening med det hele. At man skal slutte å stjele tankegods og heller skape sitt eget.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
