Hell Hotel

Jeg har hverken skam eller mange prinsipper her i livet, og det prinsippet jeg bryter oftest er det å uttale meg om ting jeg ikke har greie på. Diplomatiet er en tornefull sti; det faller meg så meget enklere å sparke hemningsløst i alle retninger.

Det måtte komme, man kan vel knappest blogge i disse dager uten å nevne Paradise Hotel. Jeg har ikke sett en hel episode, da både kvalme, hjerteklapp og depresjon meldte seg iløpet av de fem minuttene jeg bivånet denne gjengen av åndsslappe, patetiske, forsøksvis velfriserte og udannede tomsinger. Det enkleste er å la deres eksistens forbigå i stillhet, men etter en kjapp tur innom VG-nett viste det seg umulig.

Halvapen Rune mener at presset han blir utsatt for er på grensen for hva et menneske kan tåle. Greit, da vet vi hvem vi ikke skal sende til fronten når 3. verdenskrig bryter ut, for å si det sånn. Det er jo nydelig timing å uttale noe sånt til avisen samme dag som nok en østerrisk tulling blir stilt for retten. Men det familien Fritzl har blitt utsatt for er kanskje bare en tur i parken i forhold?

Alle deltagere er evaluert psykisk på forhånd, sier TV3. Formodentlig gjaldt det å score høyt på bitch-testen og nooooget lavere på iq-testen.

Denne typen mennesker, disse stereotypiene, burde holde seg unna TV-ruta og heller bruke tiden sin på det eneste de kan: Rave fulle rundt og rundt på Solli Plass mens de snakker høyt om puling.