Alle andre enn Siv Jensen vet at jorden går under om kort tid grunnet forbruk og ferdsel hinsides behov og normal høflighet. Dermed ønsker de fleste av oss å innrette oss deretter gjennom å forsøksvis leve som bedre mennesker. Noen idioter må selvsagt dra det hele i lengste laget (regner med at de fleste har gått på videregående med et par av dem), og prøver å redde jorda gjennom å strikke nye bind eller resirkulere de gamle. Bomull for seg og plast for seg. Syke jævler, jeg tør ikke tenke på hva de gjør med materien i midten. Nok om dem, de har i alle fall funnet en mening med livet. I motsetning til de aller, aller verste - de som holder hoff på Oslo Vest. Der bomullen er inne i hodet og plasten utenpå.
(Nu bor jeg riktignok vest for Solli selv, men det er bare for et forbigående sosiologisk eksperiment å regne...)
På veien mellom min ringe bopel og min konkurstruede arbeidsplass passerer jeg et parfymeri. Dette parfymeriet har nå åpnet en økologisk avdeling hvor et av satsningspunktene er økologiske duftlys. Det er nemlig duftlys uten parafin i veken! Og millionærfruene står i kø for å tjene moder jord. Utenfor har de parkert SUV'en på snei og tomgang, og på armen henger en veske som ble kjøpt på en av årets 14 utenlandsturer med fly. Gud forby om de skulle svi av et telys som ikke er økologisk klarert. Imbesiler! Inspirert av Petter Stordalen mon tro? Jeg håner deg, lille patetiske mann!
mandag 16. februar 2009
søndag 15. februar 2009
Søndagssysler
Ettersom man blir eldre legger man til seg noen rare vaner. Jeg skal ikke gå i detaljer om de fleste, men det er ikke til å komme unna at man etter hvert sirkulerer mer og mer i kretser som eksisterer hinsides moderne teknologi og prioriteringer. Jeg kjenner folk som sover i lavvo, som setter sin egen vin, som lager sin egen såpe og koker kaffe på bål. Kanskje er det et blandet resultat av finanskrise og pussig miljøfokus (mer om dette i morgen), men man trenger ikke analysere det hele i hjel. Man holder på å bli gammel og rar, det er ikke verre enn det. Mitt eget innfall med toner fra sen juratid? Jeg har begynt å gå på biblioteket.
Der har jeg ikke vært siden jeg var 12 (muligens en gang da jeg var 15. Og hadde med saks. Og klippet ut bilder fra en bok. Unnskyld.), da jeg begynte å bruke alle pengene mine på å kjøpe bøker, hvilket resulterte i at jeg nå har innbundne trykksaker nok til å åpne en Deichman-filial hvor som helst i hovedstaden.
Det kan synes perverst å bruke fritiden på biblioteket når man er bokhandler og således puster bøker 37,5 timer i uken. Fair point well made. Men i bokhandelen finner en ikke gamle skatter. Bøker har kortere levetid enn ildfluer (selv om det ikke virker slik, den tid jeg fremdeles driver og plasserer venstrehåndsarbeidstrilogien fra Anne B. Ragde på topp 10-veggen, PÅ FEMTE ÅRET!!!). Og kundene vet hva de vil ha, i motsetning til hva forfatterforeningen tror. De vil ha tjukke bøker med sterk dramatisk kurve, dårlig språk og litt emosjonell berg- og dalbane på slutten. Det vil ikke jeg. Nu har jeg fått sansen for lyrikk til avveksling, og da er det mangt å velge i på min lokale filial (for jeg er såpass grådig, må innrømmes, at jeg nøder å betale flere hundre kroner for ca til sammen 450 ord i heftet innbinding).
Det som er fascinerende med biblioteker er at de også fungerer som en anstalt for folk som er i gråsonen mellom tilregnelig og akuttpsykiatrisk diagnose. En gang hadde jeg glemt å skru av lyden på telefonen, hvorpå en av disse pasientene hevet en gedigen trykksak mot hodet mitt, klar for å deise i vei. Heldigvis var besinnelsen så nogenlunde inntakt som den kunne bli, så han bråsnudde, løp inn på et arbeidsrom og begynte å slå boken mot sitt eget hode istedet. Det er bl.a. også normalt å kvitte seg med en hel ukes opparbeidet psoreasis på et av etablissementets møbler. Jeg regner med at de som blir nødt til å plukke det opp også slår seg i hodet med nærmeste bok mens de lurer på hvorfor de brukte tre år til å utdanne seg til denne tilværelsen. Det jeg derimot MÅ ha svar på er dette: hvis noen KJØPER en bok i handelen kan man unnskylde utilbørlig kundeoppførsel med: Jaja, det brakte i alle fall 400 kroner i kassen. Hva gjør man på biblioteket når folk krever og maser og kjefter over en gratis tjeneste? Hvordan holder dere ut?!?! Spørsmålet rettes forsåvidt også til sykepleiere og lærere...
Der har jeg ikke vært siden jeg var 12 (muligens en gang da jeg var 15. Og hadde med saks. Og klippet ut bilder fra en bok. Unnskyld.), da jeg begynte å bruke alle pengene mine på å kjøpe bøker, hvilket resulterte i at jeg nå har innbundne trykksaker nok til å åpne en Deichman-filial hvor som helst i hovedstaden.
Det kan synes perverst å bruke fritiden på biblioteket når man er bokhandler og således puster bøker 37,5 timer i uken. Fair point well made. Men i bokhandelen finner en ikke gamle skatter. Bøker har kortere levetid enn ildfluer (selv om det ikke virker slik, den tid jeg fremdeles driver og plasserer venstrehåndsarbeidstrilogien fra Anne B. Ragde på topp 10-veggen, PÅ FEMTE ÅRET!!!). Og kundene vet hva de vil ha, i motsetning til hva forfatterforeningen tror. De vil ha tjukke bøker med sterk dramatisk kurve, dårlig språk og litt emosjonell berg- og dalbane på slutten. Det vil ikke jeg. Nu har jeg fått sansen for lyrikk til avveksling, og da er det mangt å velge i på min lokale filial (for jeg er såpass grådig, må innrømmes, at jeg nøder å betale flere hundre kroner for ca til sammen 450 ord i heftet innbinding).
Det som er fascinerende med biblioteker er at de også fungerer som en anstalt for folk som er i gråsonen mellom tilregnelig og akuttpsykiatrisk diagnose. En gang hadde jeg glemt å skru av lyden på telefonen, hvorpå en av disse pasientene hevet en gedigen trykksak mot hodet mitt, klar for å deise i vei. Heldigvis var besinnelsen så nogenlunde inntakt som den kunne bli, så han bråsnudde, løp inn på et arbeidsrom og begynte å slå boken mot sitt eget hode istedet. Det er bl.a. også normalt å kvitte seg med en hel ukes opparbeidet psoreasis på et av etablissementets møbler. Jeg regner med at de som blir nødt til å plukke det opp også slår seg i hodet med nærmeste bok mens de lurer på hvorfor de brukte tre år til å utdanne seg til denne tilværelsen. Det jeg derimot MÅ ha svar på er dette: hvis noen KJØPER en bok i handelen kan man unnskylde utilbørlig kundeoppførsel med: Jaja, det brakte i alle fall 400 kroner i kassen. Hva gjør man på biblioteket når folk krever og maser og kjefter over en gratis tjeneste? Hvordan holder dere ut?!?! Spørsmålet rettes forsåvidt også til sykepleiere og lærere...
fredag 13. februar 2009
Kunder Jeg Har Møtt
Som om det ikke holder å bli ærekrenket i lokalavisen; så lenge man får betalt for å tilbringe dagen i detaljhandelens tjeneste hender det at man blir utsatt for lignende tirader over disk. I dag var det kun et knirkete fruentimmer med likelydende sko som satte en demper på inngangen til helgen, i sin utrettelige jakt etter usannsynlige tilbud. Men et par års erfaring som kremmer på mørekysten sørger heldigvis for at man kommer over slike situasjoner temmelig upåvirket. Enkelte har gjort det til et livsverk å felle sitt eget skamvett som en hare feller pels, i jakten på å spare noen kroner. Og resultatet er, enten man legger på seg de ufrivillige møtene med disse svakt menneskelignende mutantene eller ikke, i beste fall lite sjarmerende.
Et av mine første bekjentskaper av nevnte art var kopieringsdamen. Kopieringsdamen så ut som en varmebehandlet utgave av the Log Lady, var omtrent 103 år og dagmamma. Noen der ute var altså så nedsyltet i egne karrierebehov at de heller valgte å plassere barna hjemme hos selve premieheksa enn å passe på dem selv. Kopieringsdamen førte personlig krig mot bl.a. Hotell Cæsar, og sendte daglig inn håndskrevne protestbrev og falske underskriftslister til TV2, hvor hun truet med å saksøke etablissementet for distribusjon av pornografisk søple-TV på et tidspunkt hvor den oppvoksende slekt sannsynligvis satt benket foran fjernsynet. Trolig syntes hun at sin egen eder og galle var glitrende prosa, siden hver bidige side av dette daglige møl skulle kopieres og arkiveres før postleggelse. Ansvaret for dette falt da på betjeningen i nærmeste bokhandel, som oftest undertegnede. Som leste brev etter brev med injurierende oppgulp mens jeg ventet på at kopieringsmaskinen skulle bli ferdig med operasjonen. Først tok vi 3 kroner per kopi. Så 5. Vi økte prisen til unevnelige summer for å slippe unna. Kopieringen var èn ting, de ubegrunnede skjellsordene vi til stadighet fikk høre noe annet. Så flyttet vi maskinen på lageret og avsluttet tjenesten i desperasjon. Jeg skiftet arbeidsplass dagen etter og takket skaperen i det samme. Jeg har sett henne igjen èn gang siden. Da hun verbalt klemte livskiten ut av en bussjåfør mens fråden sto ut gjennom kjeftamentet og helvetes porter slamret i vinden. En dag står de på vidt gap, og da vet jeg hvem som står først i køen. Med blekkpatronen til verdens største kopimaskin plassert... ja, det er opp til leseren å gjette hvor.
Et av mine første bekjentskaper av nevnte art var kopieringsdamen. Kopieringsdamen så ut som en varmebehandlet utgave av the Log Lady, var omtrent 103 år og dagmamma. Noen der ute var altså så nedsyltet i egne karrierebehov at de heller valgte å plassere barna hjemme hos selve premieheksa enn å passe på dem selv. Kopieringsdamen førte personlig krig mot bl.a. Hotell Cæsar, og sendte daglig inn håndskrevne protestbrev og falske underskriftslister til TV2, hvor hun truet med å saksøke etablissementet for distribusjon av pornografisk søple-TV på et tidspunkt hvor den oppvoksende slekt sannsynligvis satt benket foran fjernsynet. Trolig syntes hun at sin egen eder og galle var glitrende prosa, siden hver bidige side av dette daglige møl skulle kopieres og arkiveres før postleggelse. Ansvaret for dette falt da på betjeningen i nærmeste bokhandel, som oftest undertegnede. Som leste brev etter brev med injurierende oppgulp mens jeg ventet på at kopieringsmaskinen skulle bli ferdig med operasjonen. Først tok vi 3 kroner per kopi. Så 5. Vi økte prisen til unevnelige summer for å slippe unna. Kopieringen var èn ting, de ubegrunnede skjellsordene vi til stadighet fikk høre noe annet. Så flyttet vi maskinen på lageret og avsluttet tjenesten i desperasjon. Jeg skiftet arbeidsplass dagen etter og takket skaperen i det samme. Jeg har sett henne igjen èn gang siden. Da hun verbalt klemte livskiten ut av en bussjåfør mens fråden sto ut gjennom kjeftamentet og helvetes porter slamret i vinden. En dag står de på vidt gap, og da vet jeg hvem som står først i køen. Med blekkpatronen til verdens største kopimaskin plassert... ja, det er opp til leseren å gjette hvor.
tirsdag 10. februar 2009
Nord
Man har vært og sett en delvis trøndersk roadmovie (begrepet "Road" er strukket litt langt, siden ferden i all hovedsak foregår i ugjestmild villmark på snøscooter) i en av hovedstadens kinematografer.
Den dramatiske kurven ligger stort sett flat, men filmen er allikevel verdt å se grunnet utsøkt dialogarbeid (ført i pennen av furubordet Erlend Loe) og små kuriositeter som for eksempel:
- Den trønderske hedersmann (?) Ole Dalen i vill bilferd med Stage Dolls på anlegget, Larsen i fjøset, skytevåpen lett tilgjengelig og èn replikk: Alt du sjer her, det e mett! (I guess you had to be there).
- Spennende omsetning av heiskort på Gråkallen skisenter med påfølgende tur til Haukåsen psykiatriske.
- Interessant innføring i at det i Nord-Norge er normalt å nekte å bære ananas i en pose, fordi det er en jævla homofrukt.
Ellers går det i sprit, "Mine Klassekamerater" og selvmord på samisk vis. Anbefales.
Den dramatiske kurven ligger stort sett flat, men filmen er allikevel verdt å se grunnet utsøkt dialogarbeid (ført i pennen av furubordet Erlend Loe) og små kuriositeter som for eksempel:
- Den trønderske hedersmann (?) Ole Dalen i vill bilferd med Stage Dolls på anlegget, Larsen i fjøset, skytevåpen lett tilgjengelig og èn replikk: Alt du sjer her, det e mett! (I guess you had to be there).
- Spennende omsetning av heiskort på Gråkallen skisenter med påfølgende tur til Haukåsen psykiatriske.
- Interessant innføring i at det i Nord-Norge er normalt å nekte å bære ananas i en pose, fordi det er en jævla homofrukt.
Ellers går det i sprit, "Mine Klassekamerater" og selvmord på samisk vis. Anbefales.
mandag 9. februar 2009
Konfeksjon og Kreativitet
La meg lufte min siste forretningsidè, basert mer på innfall enn økonomisk inntjening (i likhet med bokbransjen altså): klesmerker som ikke pakker det inn, går rundt grøten eller holder seg til antydningens kunst.
Lindex har for eksempel valgt å kalle BH'er for de av oss som av naturlige årsaker helst avstår fra aerobics for følgende: Generous. Skal man gni det inn kan man like gjerne dra det enda lenger. Hva med Fat Cow, Miss Balloon eller Jo Brand's? Og i den andre enden av skalaen: Two Aspirins on an Ironing Board?
Jeansmerket barn-ass? Rubber-ass? Too fucking old to wear these? Visst svir det, men ironigenerasjonen er tvunget til å elske nyansene.
Legger også til at alt med leopardtrykk bør selges merkeløst, men med en advarsel fra myndighetene om at man fra evt. kjøpstidspunkt er uønsket i landet (Gjelder til opplysning også bruk av allværsjakker i bynære områder, samt ved inngåelse av medlemskap i Elexia).
Lindex har for eksempel valgt å kalle BH'er for de av oss som av naturlige årsaker helst avstår fra aerobics for følgende: Generous. Skal man gni det inn kan man like gjerne dra det enda lenger. Hva med Fat Cow, Miss Balloon eller Jo Brand's? Og i den andre enden av skalaen: Two Aspirins on an Ironing Board?
Jeansmerket barn-ass? Rubber-ass? Too fucking old to wear these? Visst svir det, men ironigenerasjonen er tvunget til å elske nyansene.
Legger også til at alt med leopardtrykk bør selges merkeløst, men med en advarsel fra myndighetene om at man fra evt. kjøpstidspunkt er uønsket i landet (Gjelder til opplysning også bruk av allværsjakker i bynære områder, samt ved inngåelse av medlemskap i Elexia).
søndag 8. februar 2009
En vanlig dag i partiet Høyre
- Per Kristian: Kan jeg få være statsministerkanditat nå?
- Erna: Nei
- Per Kristian: Pliiiiiiis!
- Erna: Nei.
- Per Kristian: Tjukkebollafeita!
- Erna: Du må jobbe med retorikken, Per Kristian.
- Per Kristian: Faen.
- Erna: Nei
- Per Kristian: Pliiiiiiis!
- Erna: Nei.
- Per Kristian: Tjukkebollafeita!
- Erna: Du må jobbe med retorikken, Per Kristian.
- Per Kristian: Faen.
Twin Peaks
På tvers av enhver norsk norm har jeg tilbragt søndagen innendørs foran fjernsynet. Ikke har jeg vandret rundt i det helvetes kaoset som er hovedstadstrafikken i snø. Ikke har jeg ski, og ikke rykker det i vinterskoen. Jeg har sett Twin Peaks.
Kanskje var jeg for liten den gang serien var det virkelige fredagsgullet på NRK, det kan ikke være noen annen plausibel grunn til at den gikk meg forbi. Den lå meg bare på minnet som en åpningsscene, med en musikk som dro meg mot flimrekassen. For ikke å snakke om senere bekjentskapers hyling hver gang det ble snakk om noen ved navn Bob. Nu ser jeg. Nu har Bob skremt livskiten av meg også.
Er det denne selve fjersynshistoriens genistrek som halvdannende nordmenn (med kompetanse som begrenser seg til riktig innstilling av hvitebalanse) har sett seg mål i? Er dette selve grunnlaget for senere makkverk som 1732 Høtten og Rovdyr? Som igjen er grunnen til at mange ikke liker å bevege seg i landskap utenfor Ring 3 av frykt for hva de måtte støte på av innavl og kreativ, men uvettig våpenbruk? Det skulle ikke forundre meg.
I såfall regner jeg med at alle selvutnevnte filmkunstnere med behov for å leke seg i et bakteppe av lånt Lynch-materiale, også kommer til å bli skylt opp på en avsidesliggende strand, innpakket i plast. Ren karma, det er ikke verre enn det.
Kanskje var jeg for liten den gang serien var det virkelige fredagsgullet på NRK, det kan ikke være noen annen plausibel grunn til at den gikk meg forbi. Den lå meg bare på minnet som en åpningsscene, med en musikk som dro meg mot flimrekassen. For ikke å snakke om senere bekjentskapers hyling hver gang det ble snakk om noen ved navn Bob. Nu ser jeg. Nu har Bob skremt livskiten av meg også.
Er det denne selve fjersynshistoriens genistrek som halvdannende nordmenn (med kompetanse som begrenser seg til riktig innstilling av hvitebalanse) har sett seg mål i? Er dette selve grunnlaget for senere makkverk som 1732 Høtten og Rovdyr? Som igjen er grunnen til at mange ikke liker å bevege seg i landskap utenfor Ring 3 av frykt for hva de måtte støte på av innavl og kreativ, men uvettig våpenbruk? Det skulle ikke forundre meg.
I såfall regner jeg med at alle selvutnevnte filmkunstnere med behov for å leke seg i et bakteppe av lånt Lynch-materiale, også kommer til å bli skylt opp på en avsidesliggende strand, innpakket i plast. Ren karma, det er ikke verre enn det.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
