Service i selvrealiseringens tid

Aaaah, no idea I've just spat in your food, have you, you smirking witch?

Som servicemedarbeider er det fristende å innbille seg at man yter over pari, men stadig dukker det opp selvutslettende medmennesker og maniske svensker som får en selv til å minne mest om Robert Mugabe under arbeidsuken i 8. klasse.

I dagens VG finner man nok et kroneksempel på hva enkelte ser som en helt naturlig del av jobben. Flyvertinnen Laila Håkonsen forteller om den gangen hun rett og slett rullet ut puppen for å få et spedbarn til å holde kjeft (eller til "å roe seg" som det sikkert heter på ordentlig servicespråk). Det funket bra. Hyggelig for ungen at det var Laila den traff på, og ikke meg, for å si det sånn.

Jeg må nesten snart søke om fritak for lørdagsjobbing på psykiatrisk grunnlag da foreldre har begynt å bruke butikker som apebur. Jeg har ikke hørt og sett maken til bråk og ødeleggelse av annens eiendom siden Hitler gikk inn i Polen. Og de voksne pruter, driter ned dassen, knipser for å få oppmerksomhet, vifter med Diner's-kortet, kaster tusenlapper mot betjeningen - gjerne alt samtidig som de roper høyt i telefonen.

All kudos til Laila som man jo kan la seg inspirere av. Enn så lenge ruller jeg ikke ut puppen før genseren står i brann.