Sultestreik? Farlig?!?

Oh for God's sake, will you just starve!

For en tid tilbake ble det kjent at Mia Farrow skulle sultestreike i sympati med ofrene i Darfur. Slikt har jo vært lite omtalt og bedrevet siden IRAs glansdager, så det er klart man setter pris på et gjensyn med denne aksjonsformen som nå nærmest er for retro å regne.

Men som seg hør og bør når det gjelder vestlig engasjement, så renner det ut i sanden når man skjønner at man kommer til å måtte ofre noe. Det ser ikke ut til at Farrow bidrar nevneverdig til overforbruket, den tid hun velger å se ut som en næringsfattig feministisk skribent som verken har investert i konfeksjon eller frisørkompetanse siden Hussein stod på sokkel (aiai, hvor deilig det er å kaste stein i glasshus). Og dermed regner man med, fordomsfull som en er, at hun er spesielt kvalifisert for å redde verden.

Den gang ei. Nu har hun avblåst sultestreiken, etter råd fra legen. You don't say. Ja, Mia, man kan føle seg litt svimmel hvis man ikke spiser. Og derfra går det bare nedover, for å si det sånn. Hovedtanken bak aksjonsformen må være at folk er villige til å dø for å få saken igjennom. Hvilke signaler sender det ut hvis man kaster inn håndkleet med en gang blodsukkeret synker litt under normalen? That's right, ingen. Men Farrow fortviler ikke. Nå står Englands rike og vellykkede svar på Idar Vollvik, Richard Branson, klar til å ta over. Jeg tipper han revurderer det hele så snart det er tid for nattmat.

The spoiled feckers!