The light is on, but there's nobody home

Shut up, shut up, shut up

De nye gitarkameratene (unnskyld, de må visst kalle seg noe annet. Jeg har mange forslag, for å si det sånn) er på veien igjen. Herre se i nåde.

En ting er at de er like behagelige å høre på som fulle dansker, kolikkbarn og Ole Ivars. En annen er at de er de fire personene her på jorda med minst kred. Jeg har ikke sett slik kåthet på PR og penger siden Mia Gundersen lanserte boken sin, siden Martin Schanke gikk inn i politikken og siden Stein Erik Hagen generelt.

Det som er direkte deprimerende er at historieløse og musikalsk tilbakestående individer betaler gode penger for å få sine øreganger besudlet av denne djevelens smørje. Hvem kan vel glemme første runde, da mange fans levde i overbevisning om at Hallelujah var skrevet av disse gutta. De syntes altså ikke at det skurret det minste at en av... tja, la oss ta i, verdens fineste låter kom fra samme hjerne som Yum Yum Gimme Some? Man kan gråte blod av mindre. Jeg ville ikke ha blitt overrasket om samme gjeng med halvaper ville ha løftet uvitende på skuldrene ved spørsmål om Cohen og Buckley. De ville ha gjettet løst på at de står bak hvert sitt klesmerke.

Dagbladets anmelder ber gutta slukke lyset når de går. Etter å ha blitt opplyst om at Fuentes nå har begitt seg ut på den kronglete stien det er å covre Bruce Springsteen (den stien er ikke bare kronglete, den er bratt og jævlig), er det vel like greit å konstantere at det samme må gjøres hos norske platekjøpere hvis suksessen fortsetter. Det skulle ha vært earth hour i mange hoder for lenge siden, i stedet for flombelysning der ingen er hjemme.