Thou shalt not be a thieving prick

Det hender seg at religionene lanserer noen konsepter som kan være verdt å ta med seg på veien uansett hva man bekjenner seg til. De ti bud for eksempel. Verdens beste komiker (George Carlin, RIP) har riktignok stilt betimelige spørsmål ved de fleste av dem (selvfølgelig skal man begjære sin nestes eiendom, hvis ikke kollapser økonomien; if your neighbour has a vibrator that plays O Come all ye Faithful, you wanna get one too!), men noen år i detaljhandelens tjeneste har gjort at jeg setter minst ett av disse budene høyt: Du skal ikke stjele.

Folk er gærne. Tidligere har jeg skrevet om de underlige tyverimønstre blant våre narkomane venner. Men det stanser uheldigvis ikke der. Dagbladet skriver om en kvinne som tar med seg sine barn på raid, og når de blir tatt nekter hun noen befatning med dem. Dette er jo oppførsel som får Belle Gunnes til å framstå som en god omsorgsperson, men det til side; dagen etter pågripelsen var hun igjen å finne på Strømmen Storsenter, denne gang med en pakke kleshengere på samvittigheten. Hvor i Maslows behovspyramide er kleshengere skrevet med så store ord at man må gjøre seg til kjeltring for å få dekket denne basale nødvendighet?

Jeg husker en kvinne og noen kjøleskapsmagneter. Plassert dypt i en frakkelomme med ekstra for, så ingen skulle finne dem ved første forsøk. En mann som hadde lagt fra seg en haug med gamle klær i nabobutikkens prøverom og spasert ut med nye. Avrevne DVD-alarmer i en krok. Og ikke minst: den arme sjel på polet som 1) tok en mann i å skru av korken på en flaske, drikke og sette den tilbake igjen. 2) fant en mann med lignende framgangsmåte som punkt 1, bare at han hadde sovnet på gulvet. 3) (riktignok ikke tyverirelatert, men dog) geleidet en beskjørtet gammel dame ut av butikken mens hun gjorde i fra seg på linoleumen iløpet av turen.

Dagens moral: tålmodige silkehansker byttes nu ut med en tung en av boksetypen. Betal eller få deng.