Husmødre vs divas

VG skriver i dag om en 98-årig kvinne som har tilbragt 30 timer i ruinene etter jordskjelvet med å hekle! Kudos!

Få fra min generasjon kan regnes som husmor-klisjeer; jeg kjenner kanskje et par som ville ha tydd til samme løsning om de hadde havnet samme sted. Disse er av natur rastløse sjeler som enten MÅ få tiden til å gå, eller som forakter dautid og aldri f.eks. bare kan se TV. Man må enten drive med håndarbeid, gjærbakst eller hovedfag i tonelære samtidig slik at man har fått noe fornuftig ut av tiden. En av mine venner ville nok ha krøpet ut fra ruinene med et ferdig heklet sengeteppe, en boks full av nybakte krumkaker, et slektstre ført i pennen med utsøkt kalligrafi, samt løsningen på FRP-koden. Driftig og fornuftig, det er som om vi andre får en nytteverdi på linje med midd ved siden av.

Og her er spørsmålet; hva ville ha skjedd med oss andre? Noen ville ha begynt å grine, først og fremst fordi de fryktet å dø, men også fordi de da ikke fikk vite hvordan det går i Paradise Hotel. Selv ville jeg vel ha lagt meg godt til rette og lett litt rundt på bakken etter godteri. Andre hadde funnet fram mobilen og endret statusen sin på Facebook... før vi alle hadde selvantent i desperasjon fordi vi ikke eier kreativitet eller overlevelsesevne. Generasjon diva står klar til å erobre verden. Pent og heroisk blir det ikke.